Foredrag om gevinstrealisering i smidige prosjekter

På den andre bloggen min finner du et foredrag jeg har holdt på Prosjekt2009 om gevinstrealisering i smidigverdenen.

Gevinstrealisering i Statens Pensjonskasse

PERFORM-prosjektet i Statens pensjonskasse har en budsjettramme på 1000 MNOK. I denne presentasjonen viser Espen Frøyland og jeg i svært korte trekk hvordan vi har arbeidet for å etablere en operativ gevinstrealiseringsprosess. Videre viser vi hvordan denne er knyttet opp mot prosjektets leveranser, og hvilke kritiske tiltak som må på plass for å lykkes med å hente ut gevinster av et prosjekt. I første kvartal 2011 llanserer Leif Skiftenes Flak en bok om gevinstrealisering på Universitetsforlaget, hvor vi har skrevet et fyldig kapittel om samme tema.

Gevinstrealisering i offentlig sektor

NOKIOS 2010 var en glimrende konferanse rundt innkjøp, verdiskapning, fri programvare og gevinstrealisering i offentlig sektor, for å nevne noe. Her finner du presentasjoner og video fra konferansen.

Få også med deg veilederen i Gevinstrealisering som SSØ har utarbeidet.

En dag i skyttergraven

Dette er et essay som er inspirert av ulike situasjoner i ulike organisasjoner jeg har vært i befatning med. Det er ikke, som jeg har blitt spurt om, en skildring av ett spesifikt prosjekt.

Et hvert prosjekt gjør vondt for noen. Som et krigsmaskineri toger de frem for å nå det store Målet, uten å vike en tomme fra den oppstakede kursen. Linjeorganisasjonen blir som å regne som sivilbefolkningen for dette maskineriet, hvis liv man riktig nok ønsker å skåne, men ikke alltid lykkes med å skjerme. Og det var for å begrense skadeomfanget for disse uskyldige ”sivile”, samt gjøre dem i stand til å leve sitt normale liv etter at Målet var nådd at jeg fikk min plass mellom prosjektet og linjeorganisasjonen. Med lønn fra prosjektet, men med samvittighet rettet mot de sivile. Som et fredskorpsmedlem, på mange måter. Men dermed havnet jeg også i kryssilden mellom stridende parter, for sivilbefolkningen ville på ingen måte gi seg uten kamp. Det ble et farefylt oppdrag. Bakholdsangrepene kunne like gjerne ramme meg som motparten, og jeg ble til tider beskutt fra alle kanter.

Jeg skulle kanskje ikke ha stått på så hardt for å få mobilisert mottakerne av prosjektets leveranser. Kanskje hadde det vært mindre belastende for meg og for prosjektet om de hadde fått leve i uvitenhet om det bombekrateret som var ventet å komme når leveransene ble katapultet ut av prosjektet. Prosjektet hadde slått fast at her kunne man ikke regne med noen gevinster, men hevdet likevel at de jobbet for å ivareta mottakernes interesser. Sivilbefolkningen, mottakerne, skulle være glad om de slapp unna den store katastrofen, den som ville ha kommet dersom prosjektet ikke var blitt etablert i tide. Prosjektet skulle nemlig sørge for at sivilbefolkningen ikke skulle lide når alle dens omgivelser gjennomgikk reformer og gjennomgripende endringer. Men sunt bondevett og en viss kremmerånd gjorde fristelsen til å rope varsku for stor til å la være. Så jeg stakk hodet opp fra skyttergraven jeg befant meg i, midt i skuddlinja mellom prosjektet og linjeorganisasjonen, og ropte ut at her kom det til å lukte svidd, samme hva prosjektet ellers ville hevde. Sivilbefolkningen reagerte langt kraftigere enn jeg hadde forventet. De sprintet hjem om hentet gamle, morkne skytevåpen, som de med dårlig trent blikk rettet dels mot meg og dels mot prosjektet. Det første skuddet snittet tinningen, men flerren var ubetydelig. Jeg lot være å dukke ned igjen, sikker på at motstanderne hadde dårlig sikte og fuktig krutt. Det stemte.

I et hvert stort IT-prosjekt graves det skyttergraver, enten de stridende parter opprinnelig har utspring i den samme virksomheten eller de har et kunde-leverandørforhold. De involverte har all empiri på sin side når de antar at det kommer til å stå lange, vonde slag. Folk kommer til å måtte ta skylda, takke for seg og forsvinne med lua i hånda. Eller de blir regelrett plaffet ned. Gjerne gjennom bakholdsangrep, eller ved å falle ned i sirlig gravde fallgruver. For det er vanskelig å stå igjen med seieren når de stridende parter har en felles oppfattelse om at dette neppe kommer til å bli noe å være stolte av.

Kunden, eller linjeorganisasjonen som initierer et prosjekt, er sjelden trent for denne typen kriger. De sterkeste i blant dem søker derfor sammen for å stå i mot prosjektets overmakt. Kall dem gjerne paramillitære, en gruppering som tyr til fordekte operasjoner for å undergrave fienden. De har kanskje hatt noen små geriljakriger gående i nabolaget i tidligere tider, og har måttet se ben bli amputert og fingre skytes av uten at liv har gått tapt. Men de har blitt tøffere, og pågangsmotet har økt. Prosjektorganisasjonen, eller Leverandøren, opererer opprinnelig på mandat fra linjeorganisasjonen. De utgjør en spesialstyrke, trenet og rustet til kamp. Men de har etter hvert glemt hvem som ga dem makten, og vender seg derfor mot sine opprinnelige oppdragsgivere. Kall dem gjerne Fremmedlegionen, en hær av pragmatikere hvis idealer kan kjøpes og betales. Her er verken fingre eller tær borte, og de har oppnådd en god porsjon arroganse i møtet med paramilitære i andre land. ”Dette”, tenker de, ”skal bli en lett kamp å vinne”. Enten de ønsker å plyndre fienden for all verdi, eller bare ønsker å innkassere heder og ære.

I det ville vesten skulle man aldri skyte noen bakfra. Det gjelder ikke i denne typen kriger. Derfor blir også begge parter både skyggeredde og halvparanoide. De paramilitære kjenner sine skoger best, men vet at Fremmedlegionen har mer avansert utstyr. Derfor sørger de for at noen til enhver tid dekker ryggen deres. Dette krever massiv innsats, innsats som kunne vært brukt på å toge frem. Ønsket er å tilegne seg Fremmedlegionens teknologi og våpen, men hele tiden med retrettmuligheten klar. Det er ikke for å kunne fornye seg at de paramilitære ønsker moderne teknologi. Tvert i mot: det opphøyede målet for de paramilitære er å unngå forandring, det å bevare de gamle tradisjonene i samfunnet sitt. De ønsker å oppnå gevinster uten å merke endringen, med andre ord.

Fremmedlegionen er mer uvørne i sin fremferd. I sin higen etter det forjettede Målet legger de sine flanker åpne, men klarer til gjengjeld å overraske de paramilitære og påføre dem store tap i ny og ne. De paramilitære ser at de stadig presses bakover, og klager til sin store Velgjører, Generalen over alle generaler. ”Åpne pengesekken, og gi oss midler til å besitte oss fiendens teknologi og våpen!” roper de. ”Ikke før dere har vist at dere er ufeilbarlige”, tordner Velgjøreren.

Etter at det siste og avgjørende slaget har stått, står de alle ribbet tilbake. ”Dere drepte sivile!” jamrer de paramilitære. ”Det var dere som ikke gjorde nok for å beskytte dem”, hveser Fremmedlegionen tilbake. Tilbake står slagmarkene golde og øde. Ikke så mye som et gresstrå er grønt og saftig lenger. Sivilbefolkningene kryper frem med forsiktige skritt. De rydder opp i lik og ødelagte tanks. Tråkker kanskje på en udetonert landmine i ny og ne. ”Akk ja, der forsvant Gustavsen senior”, mumler én. Men Gustavsen junior trår raskt inn i hans sted. Snart forsvinner frykten for å bevege seg rundt. Det gikk jo bra med de aller fleste. Kun de svaksynte og ustøe faller fra. Men snart skal neste slag stå. Det gjelder å komme seg i dekning i god tid før granatene hagler. Best å skjule seg godt og håpe at det hele går over av seg selv. På denne måten blir en hver endring skummel.

På trygg avstand fra krigshandlingene sitter generalene. De sørger for at strømmen av penger, våpen og ammunisjon opprettholdes. Noen mistenker dem for å finansiere Fremmedlegionen også. Splitt-og-hersk-taktikk kan berede grunnen for et annet samfunn etter endt krig enn det man hadde før. Ikke alle sivile ønsker denne endringen. I mørke kvelder sitter de med kaffekoppen rundt kjøkkenbordet og mistenker generalene for å ville falle dem i ryggen. Fjerne deres livseksistens, kanskje utsette dem for en blodig massakre? Imens deltar generalene på overdådige middager med sine allierte. Trykker hendene til de som ønsker å kontrollere situasjonen utenfra. Det mumles om CIA, som har begynt å infiltrere både sivile og stridende for å få vite hva som foregår. Kanskje blir generalenes regime satt over styr en dag. De må passe på at de hele tiden kan vise fremskritt. Sterke krefter våkter deres handlinger.

Det var en tirsdags morgen. Kruttrøyken lå lavt over skyttergraven. Jeg våknet av fjerne skytesalver, og hørte lav mumling fra begge leire. Som observatør og fredsmegler skulle jeg forhandle frem en våpenhvile. Men begge parter mistenkte meg for å holde med motparten, så jeg oppnådde ikke noe særlig. Jeg stakk hodet opp. ”Denne krigen fører ikke til noe godt for noen av dere”, ropte jeg med ustø stemme. Fortroppen til Fremmedlegionen rettet geværmunningene mot meg. Jeg kunne se noen himle med øynene, for geværene beveget seg opp, og deretter ned. Bajonettene til de paramillitære blinket i morgensolen bak meg. ”Å ja?” snerret Fremmedlegionens argeste offiser. ”Vi tror dere kommer til å skyte oss i ryggen så snart vi snur oss!” Nok en gang fikk jeg beviset for at jeg ble regnet som en av de paramillitære.

”Nei, da. De paramillitære har sagt at de skal legge ned våpnene nå. De ønsker å jobbe sammen med dere for å oppnå teknologivinninger gjennom samarbeid og fred.” Jeg hørte hvor falsk dette måtte klinge i Fremmedlegionens ører. ”Ja vel, så vis oss at dere er villige til å legge dere flate, da!” tordnet stemmen. ”Og la dere rulle over oss med tanksene deres?” hvinte en av de paramillitære og viftet med en hemmeligstemplet utrullingsplan. ”Hysj!” hveste en annen. ”Hør etter hva de har å si før du avbryter.” Det var tydeligvis en viss splittelse innbyrdes.

”De kommer ikke til å rulle over dere. Vi skal hjelpe dere til å lykkes med det dere ønsker, men for å få det til må de nødvendigvis trenge inn på deres territorium”, prøvde jeg forsiktig. Det var en eldre og mer erfaren legionær som tok over ordet nå. ”Vi har flere beviser på at vi er til å stole på. Bare spør nabolandet. Der gjorde vi en innsats i fjor vinter”.

Stillhet. Dyp grubling.

”Hvordan kan vi stole på at dere har samme mål som oss med våpenhvilen?” spurte en av de Paramillitære. ”Vi kan lage en avtale som gjør det lønnsomt for begge parter å ta hensyn til hverandres mål”, ymtet jeg frem. ”GABANG!” lød den første salven. Jeg kjente at jeg først ble kald i tinningen, deretter brennhet. Jeg var blitt beskutt av Fremmedlegionen. ”Hei, jeg holder jo på med å hjelpe dere!” hylte jeg. Hvordan kunne akkurat de falle meg i ryggen nå? Vi var jo så nære en løsning.

”Det er vi som forhandler her”, snerret Fremmedlegionens arge offiser. ”Vi har ikke stort å tilby. De får ta til takke med at vi ikke legger hele området øde for godt!” Hun gjorde tegn til de rundt seg om at det var på tide å trekke tilbake. Ned i en enda dypere skyttergrav, på sikker avstand fra fienden. Jeg hørte misfornøyd mumling fra de paramillitære. ”Hun der pleide å være en av oss. Ble tatt som gissel i fjor, og nå er hun plutselig talsperson for dem, liksom. Snakk om Stockholmssyndrom!”

Jeg ség ned i den fuktige jorda i min egen grav. Tørket vekk blodet som klebet seg til kinnet og halsen. Ikke noe alvorlig, men smertefullt. Det gjaldt å hvile nå. Det ville komme mange slag før man kom til enighet om hvordan freden skulle oppnås. Det var best å ha krefter igjen til den siste forhandlingen. Eller kanskje jeg skulle trekke meg? Fredskorpset kunne vel sikkert sende inn en ny?

”Psst, er det plass her?” En godt voksen, firskåren fredskorpsutsending skled ned den sleipe veggen i skyttergraven. ”Hva skjer her, da? Behov for forsterkninger?” Jeg nikket slapt. ”Jepp. Her blir det ikke fred med det første. Nå har til og med gislene fra de paramillitære begynt å tale fiendens sak. Jeg regner med at det forsterker hatet mot Fremmedlegionen ytterligere.” Min nye allierte nikket smilende mot meg. ”Klassisk. Da har nok gislene funnet ut at de ikke har noe liv å vende tilbake til etter endte krigshandlinger. Enten er de så traumatiserte etter trefningene at de frykter at de ikke skal kunne klare seg i sivilt samfunn igjen. Det er vanlig at de etter å ha vært utsatt for angrep fra sine egne som gisler i fiendens leir opparbeider seg både et hat mot de som truer dem mest – deres egne – og samtidig et stadig sterkere ønske om at gisseltakerne skal lykkes.” Han så plutselig litt bekymret ut. ”I slike situasjoner er det avgjørende at deres egne kan gi dem trygghet for at de blir godt ivaretatt når de vender hjem. Kanskje er både hus og hjem ødelagt, kona eller mannen har giftet seg med en ny – hva vet jeg?” Han snøt seg kraftig i et kritthvitt lommetørkle. ”Og hva verre er, noen ganger ser vi at fiendens indoktrinering blir så sterk at de vender seg i mot sine egne. Overløperne blir så ruset på sin nyvunne heltestatus at de ikke ønsker seg tilbake til det sivile samfunnet igjen. For hvordan kan ensformig gårdsdrift måle seg med lagånd og tungt artilleri?” Jeg nikket samtykkende. Samme hva utfallet av krigen ble, ville det føre med seg triste skjebner etterpå. ”Nei, skal vi sette i gang?” han reiste seg opp, børstet buksene frie for gråleire og smilte bredt. Man kunne ikke la være å smile med. ”Ja, da er det kanskje bare å sette i gang med å utforme forslag til tilbakeføringsstrategier, da?” prøvde jeg meg. ”Helt riktig. Her må vi tenke på alle eventualiteter. Generaler, her kommer vi! Eh, bortsett fra at det er du som må snakke med dem, da. Jeg kan tilkalles kun hvis det låser seg helt for deg.”

Da jeg klatret opp den to meter høye leirveggen kjente jeg meg uendelig tung. Var jeg glad for denne uventede forsterkningen? Han var unektelig munter og trygg, og klarte på et øyeblikk å sette fingeren på det jeg lenge hadde gått og grublet på. Men jeg tvilte. Ville de høre på meg? Ville mitt engasjement og pågangsvilje være nok til å mobilisere generalene til å gjøre noe for de snart hjemvendte soldatene? Og ville de i det hele tatt veksle gislene inn? Fremdeles hadde man ikke startet på oppgaven med å trene opp sivile til å ta bruk ny teknologi. Visste generalene at det faktisk var en befolkning av sauebønder og gammeldagse gårdbrukere vi her snakket om? Ikke høyt utdannede teknologer. Det ville uansett bli en lang marsj til målet. Og jeg måtte traske hele veien på egne ben.

Mine bange anelser var gjort til skamme i løpet av en snau times samtale med generalen over de paramilitære. Som nyutnevnt general hadde han allerede tenkt på en del av de tingene jeg brakte til torgs. ”Det handler om at nasjonen må få kloa i de gevinstene denne kampen skulle gi dem”, tordnet han. ”Ellers ville vi aldri ha begitt oss ut på disse slagmarkene”. Vel, vel, tenkte jeg. Jeg hadde nå hørt diverse rykter om at kampene hadde startet fordi en av generalene hadde et våpenlager han trengte å bruke opp. Dessuten var det bra for brutto nasjonalproduktet at penger skiftet eier noen ganger gjennom kjøp og salg av våpen. For ikke å snakke om offiserene, som skulle gjøre seg fortjent til den høye lønna si. Men jeg sa det ikke høyt. For det var jo disse gevinstene som var mitt halmstrå nå. Hvis jeg bare fikk næret opp under hans ambisjoner om å oppnå noe stort for nasjonen! Da kunne dørene åpne seg for så mye annet bra. Utdanningsprogrammer, mobilisering av stolthet og eierskap til dette ukjente, nye samfunnet sivilbefolkningen skulle få oppleve. Rennende vann, elektrisitet til oppvarming av mat. Traktorer og drivstoff for å slippe det tunge, manuelle arbeidet. Men slike vinninger kom ikke av seg selv. Folk måtte ønske å bytte ut hesten med en traktor. Kona i huset måtte slutte å bruke svartovnen til koking av mat. Og noen måtte sjekke vannkvaliteten jevnlig, slik at ikke folk ble syke av å drikke fra kranen. Hvis det i det hele tatt kom noe vann, da. Noen måtte jo tross alt sørge for å holde tilførselen oppe. Dette ville kreve en stor omlegging av hele samfunnet, og sivilbefolkningen måtte ønske endringene velkomne om man skulle lykkes.

”Jeg har opprettet nære forbindelser til utdanningsministeren og helseministeren”, brummet generalen. ”Og snart skal jeg inngå en avtale med energiministeren. Men først trenger jeg din hjelp til å tydeliggjøre hva vi må endre på for å oppnå noe med det vi tilkjemper oss. Det skal du hjelpe meg med.” Han stirret forventingsfullt på meg. ”Jeg kremtet lavt. ”Det er i orden. Jeg må bare forsikre meg om at vi har samme oppfatninger av hvilke muligheter som faktisk ligger åpne etter våpenfreden”. Jeg skjulte et fremvoksende smil. Best å ikke virke for tilfreds nå. La ham heller stå på litt for å innfri mine krav.

Da jeg trasket ut av teltleiren kunne jeg skimte en regnbue i horisonten. På bunnen av den ventet en krukke med gull. Neppe så mye som en halv milliard, som var kostnadene forbundet med denne korte krigen. Men absolutt verdt å ta med seg. Det gjaldt bare å lokalisere dens nøyaktige posisjon, og deretter finne veien helt dit. Og dette skulle jeg ikke være alene om å gjøre. Mange har dødd i søken etter gullkrukka. Men vi skulle bli de første som brakte den hjem.